| Dykkingen i Skarnsundet |
tekst; Rudolf Svensen |
|
Koraller i mørket
Tilitringen med dekogass dunker rytmisk mot hoften min mens jeg
forsøker å holde stand mot strømmen som gjør
sitt beste for å blåse meg av den horisontale fjellveggen.
Under meg er et bunnløst dyp, skulle jeg synke ukontrollert nedover,
ville jeg tilbakelegge ca. 100 meter til før jeg traff bunnen. Alt
dykkerutstyret utgjør, sammen med fotoapparatet, et formidabelt
"vindfang" og jeg er ganske langt fra å føle meg som en fisk
i vannet. Foran meg har jeg et sjøtre, kanskje det første
observert av dykkere noen sinne. Som en stor vifte står det med bredsiden
mot strømmen. Det spiser.
|
Bildene
på denne siden er tatt av Frank Emil Moen
Rudolf fotograferer sjøtreet
Paragorgia arborea |
|
Sjøtre og sjøbusker
På den andre siden av sjøtreet klorer Frank Emil seg
fast til fjellveggen. Han har tydeligvis funnet roen og blitzen blinker
kontinuerlig. Sjøtreet er filtereter. D.v.s. at den filtrerer føden
ut av vannet som passerer gjennom polyppene dens. Fotomotivet vårt
har alle polyppene ute, og de lyserosa blomsterlignende spiseorganene er
et vakkert syn. Bare så synd at vår tid her nede er svært
begrenset. Skulle gjerne ha lett etter noen av de mange smådyrene
som vanligvis lever på slike koraller. Men, etter noen altfor korte
minutter, må vi stige opp langs fjellveggen mot overflaten. På
vei oppover passerer vi mengder av orange sjøbusker, noen av dem
opp mot en meter høye. Vi stopper litt på 30 meters dyp og
tar noen bilder av medusastjernene som sitter i toppen av en stor sjøbusk.
På 9 meters dyp skifter vi pustegass og begynner på en 30 minutters
dekompresjon. En ukes dykking i Skarnsundet innerst i Trondheimsfjorden
går mot slutten.
Åtte dager tidligere hadde Erling og meg selv kjørt
de 120 milene fra Egersund til Steinkjer med en bill full av utstyr. Frank
Emil tok fly. Dykketuren var godt planlagt. Mer enn et halvt år var
brukt til å få bitene på plass.
|
Utstyrslisten var lang og inneholdt, foruten personlig
foto- og dykkerutstyr: kompressor, GPS, portabelt
ekkolodd, bærbar PC med programvare for
dykkeplanlegging og tidevannstabeller samt 15 000
liter nitrox80 til dekompresjonsbruk.
Målet var koraller. I Trondheimsfjorden gjør unike
marine
forhold at koraller som vanligvis vokser dypere enn 100
meter, kan finnes på "dykkbare" dybder. Spesielt området
rundt Innerøya er rikt på den orange sjøbusken.
Den kan
her finnes helt opp på 25 meters dyp.

Jeg hadde tidligere i år hatt en kort studietur til Skarnsundet.
Godt hjulpet av Stig Størvoll fra Steinkjer Dykkeklubb hadde
jeg fått mitt første møte med sjøbusken.
Disse orange viftene
ga meg en følelse av å dykke i tropiske farvann. Med
sine
skarpe farger og mange innbyggere, utgjorde de unike motiv
for en ivrig undervannsfotograf.
Foruten å fotografere sjøbusk, som finnes "over
alt" og i store mengder, hadde vi satt oss mer ambisiøse mål
for høstens tur.
Vi skulle forsøke å få fotografert havmus og
sjøtre, og sist men
ikke minst, vi skulle lete etter noe så spesielt som korallrev
i
norske farvann. Etter tre dykk var alle målene nådd,
og vi
måtte innse at vi aldri ville rekke å ta de bildene
vi ønsket.
|
|
Korallrev i dypet
Solen skinner fra en skyfri himmel og det er tilnærmet
vindstille. Jeg svetter litt før jeg får alt utstyret på
plass. Spenningen i båten er til å ta og føle på.
Har vi funnet det? Ligger moringen vår ved et korallrev? Spørsmålene
er mange. Vi skal snart få svar.
Jeg velter meg i vannet og siger langsomt ned langs det hvite
tauet. Det er lavvann og lite strøm. Fotoapparatet ligger igjen
i båten. Jeg har andre oppgaver å tenke på. Først
av alt skal jeg sjekke at det virkelig er et rev der nede. Finner jeg ingen
ting ved moringen, skal jeg bruke linerullen og gjøre et sirkelsøk
rundt bunntauet. Skulle jeg finne noe da, må jeg legge igjen linen
og sikre moringen før jeg forlater bunnen. Hvis jeg ikke finner
revet, er det bare å lete videre med ekkoloddet, og så sende
ned en ny dykker. På denne måten får vi utnyttet dykkekapasiteten
maksimalt.
Computeren viser at jeg nærmer meg bunnen, og jeg lyser forventningsfullt
ned i mørket. Noe stort og hvitt kommer til syne, men identifiseres
som en svamp i det jeg lander på den mørke sanden.

Først ser jeg ingen ting, men da lyskjeglen min sveiper
oppover skråningen, kan jeg så vidt skimte noe stort hvitt
ytterst i lyskjeglen. Linerullen festes i bunntauet og jeg svømmer
forsiktig, nesten litt redd, mot det ukjente.
|
  
Svømmeturen opp mot Lopheliarevet er en opplevelse jeg aldri
vil glemme. Store
svampvifter
og trær av risengrynskoraller står på begge sider av
meg, og rundt omkring i vannet henger lusueren
ubevegelig. Jeg får følelsen av å svømme i en trollskog der alt er ukjent, ja nesten uvirkelig. Det hersker en utrolig
fred her nede. Disse fantastiske skapningene har aldri blitt forstyrret
av mennesker tidligere, og en kan spørre seg hvorfor slik skjønnhet
skjules under store mengder mørkt kaldt vann.
Det er virkelig Lopheliarev.
Ikke ett, men tre stykker. Størrelsen er ikke noe å skryte
av. De største kjente Lophelirevene i norske farvann er hele
500 000 kvadratmeter store. Ulempen er bare at disse store revene
befinner seg langs kontinentalsokkelen på dyp fra 200 til 400 meter.
"Vårt rev" er ikke større enn en Volkswagen transporter, men
det gjør ingen ting. Vi har funnet det vi lette etter.
Forsiktig strekker jeg ut hånden og berører de skjøre
korallene. De er helt harde og revet minner mest av alt om en tett tornebusk.
Likheten med tropiske grunne korallrev er slående. Jeg har så
vidt tid til å hilse på noen reker
og et par trollhummere før jeg må sette kursen mot bunntauet.
På vei tilbake plukker jeg med meg en liten bit levende korall som
ligger løs på bunnen. Kanskje har en fisker revet den av med
pilken sin.
Dekostoppene gir meg god tid til å fordøye dykket.
Opplevelsen blir rangert som noe av det største jeg har opplevd
som dykker. Helst ville jeg bare gått rett ned igjen, men vi har
god tid.
Da jeg seks dager senere forlater revet for siste gang, er
ingenting endret. Lusueren henger fremdeles i vannet og korallviftene vinker
farvel. 6 ruller film er tatt nede på revet. Sannsynligvis har vi
fått bilder av flere arter som aldri har blitt fotografert av dykkere
før. Turen vår har vært en suksess.
|
| Overnatting
Vi bodde på Vangshylla rorbuer som
ligger midt i smørøyet enten en er sportsfisker eller dykker.
Rorbuene ligger på Inderøysiden av Skarnsundet like ved Skarnsundbrua
og en kan faktisk hoppe i sjøen fra altanen på rorbuene. Vi
traff på havmus på grunt vann bare 20 meter fra der vi bodde.
Hyttene er helt nye og holder en høy standard. Det eneste som manglet
var en oppvaskmaskin.
Båt kan leies på stedet, men kompressoren mangler.
For å fylle luft må en inn til Steinkjer sentrum, der en kan
fylle på brannstasjonen eller hos Steinkjer D.K.
Stedet har lite dykkbare vrak, men er biologimessig unikt. Det
ville være utrolig om ikke stedet etter hvert ble besøkt av
et stort antall dykkere.
Ønsker du flere opplysninger om stedet kan du kontakte
Svein Gusta tlf. 74155641. |
Dykkingen
Dykking i Skarnsundet kan være svært krevende,
og er ikke for nybegynnere. Vi måtte stadig slåss mot en strøm
som var vanskelig å forutse. På et dykk kunne vi oppleve strøm
som gikk i begge retninger langs fjellveggen. Enkelte steder kunne en også
møte strømkiler som gikk rett nedover eller oppover.
Området rundt Skarnsundet er biologimessig unikt, og
passer bedre for den gjennomsnittlige sportsdykker. Her kan en treffe sjøbusker
på forholdsvis grunt og strømstille vann. I og med at forholdene
er så spesielle i Trondheimsfjorden, kan arter fra dypet treffes
på et vanlig nattdykk. Eksempelvis traff vi havmus så grunt
som 16 meter.
Skal en lete etter sjøtrær eller Lopheliarev,
blir dybden en helt annen. Mye trening og planlegging lå bak dykkingen
vår. Marginene er imidlertid små på slike dyp, og vi
hadde alle dager der vi ikke følte for å gjøre denne
typen dykk.
Dekompresjon (bildet viser Erling Svensen som puster oksygen på
deko)
og bunntid ble planlagt ut fra dataprogrammet Proplanner. I og med at vi
dykket i 6 dager (1 dag fri etter 3 dagers dykking), kjørte vi med
dobbel så lang dekompresjon som nødvendig på alle dykk.
Selv på grunne nattdykk ned til 20 meter, pustet vi gass med 80 %
oksygen før vi gikk opp. I en lang rekke med gjentatte dykk er alle
dykk like viktige. Flere alternative dykk ble simulert på PC'n før
vi gikk i vannet, og hver dykker hadde med en samling av "sine" dykkeprofiler
under dykket.
|
Les også fakta om korallene
i Skarnsundet
Frank Emil Moen er ansvarlig for innholdet i disse
sidene. Utlagte undervannsfotografier er tatt av Frank Emil Moen og
erling.svensen@R_E_M_O_V_Emarinbi.com. Skrevet og fotografisk materiale som presenteres på
disse sidene kan bare brukes privat - jfr. lov om opphavsrett 19 96
Send meg en e-post hvis du har meninger om disse sidene, nyttig informasjon,
eller annet.... moen@R_E_M_O_V_Emarinbi.com
....på forhånd takk
|