Dykking i Skarnsundet

Dykkingen i Skarnsundet tekst; Rudolf Svensen

Koraller i mørket Tilitringen med dekogass dunker rytmisk mot hoften min mens jeg forsøker å holde stand mot strømmen som gjør sitt beste for å blåse meg av den horisontale fjellveggen. Under meg er et bunnløst dyp, skulle jeg synke ukontrollert nedover, ville jeg tilbakelegge ca. 100 meter til før jeg traff bunnen. Alt dykkerutstyret utgjør, sammen med fotoapparatet, et formidabelt "vindfang" og jeg er ganske langt fra å føle meg som en fisk i vannet. Foran meg har jeg et sjøtre, kanskje det første observert av dykkere noen sinne. Som en stor vifte står det med bredsiden mot strømmen. Det spiser.

Foto; Frank E. Moen
Rudolf fotografererr sjøtreet
Paragorgia arborea

Sjøtre og sjøbusker På den andre siden av sjøtreet klorer Frank Emil seg fast til fjellveggen. Han har tydeligvis funnet roen og blitzen blinker kontinuerlig. Sjøtreet er filtereter. D.v.s. at den filtrerer føden ut av vannet som passerer gjennom polyppene dens. Fotomotivet vårt har alle polyppene ute, og de lyserosa blomsterlignende spiseorganene er et vakkert syn. Bare så synd at vår tid her nede er svært begrenset. Skulle gjerne ha lett etter noen av de mange smådyrene som vanligvis lever på slike koraller. Men, etter noen altfor korte minutter, må vi stige opp langs fjellveggen mot overflaten. På vei oppover passerer vi mengder av orange sjøbusker, noen av dem opp mot en meter høye. Vi stopper litt på 30 meters dyp og tar noen bilder av medusastjernene som sitter i toppen av en stor sjøbusk. På 9 meters dyp skifter vi pustegass og begynner på en 30 minutters dekompresjon. En ukes dykking i Skarnsundet innerst i Trondheimsfjorden går mot slutten.

Åtte dager tidligere hadde Erling og meg selv kjørt de 120 milene fra Egersund til Steinkjer med en bill full av utstyr. Frank Emil tok fly. Dykketuren var godt planlagt. Mer enn et halvt år var brukt til å få bitene på plass. Utstyrslisten var lang og inneholdt, foruten personlig
foto- og dykkerutstyr: kompressor, GPS, portabelt
ekkolodd, bærbar PC med programvare for
dykkeplanlegging og tidevannstabeller samt 15 000
liter nitrox80 til dekompresjonsbruk.

Målet var koraller. I Trondheimsfjorden gjør unike marine
forhold at koraller som vanligvis vokser dypere enn 100
meter, kan finnes på "dykkbare" dybder. Spesielt området
rundt Innerøya er rikt på den orange sjøbusken. Den kan
her finnes helt opp på 25 meters dyp.

Jeg hadde tidligere i år hatt en kort studietur til Skarnsundet.
Godt hjulpet av Stig Størvoll fra Steinkjer Dykkeklubb hadde
jeg fått mitt første møte med sjøbusken. Disse orange viftene
ga meg en følelse av å dykke i tropiske farvann. Med sine
skarpe farger og mange innbyggere, utgjorde de unike motiv
for en ivrig undervannsfotograf. Foruten å fotografere sjøbusk, som finnes "over alt" og i store mengder, hadde vi satt oss mer ambisiøse mål for høstens tur.
Vi skulle forsøke å få fotografert havmus og sjøtre, og sist men
ikke minst, vi skulle lete etter noe så spesielt som korallrev i
norske farvann. Etter tre dykk var alle målene nådd, og vi
måtte innse at vi aldri ville rekke å ta de bildene vi ønsket.

Korallrev i dypet Solen skinner fra en skyfri himmel og det er tilnærmet vindstille. Jeg svetter litt før jeg får alt utstyret på plass. Spenningen i båten er til å ta og føle på. Har vi funnet det? Ligger moringen vår ved et korallrev? Spørsmålene er mange. Vi skal snart få svar. Jeg velter meg i vannet og siger langsomt ned langs det hvite tauet. Det er lavvann og lite strøm. Fotoapparatet ligger igjen i båten. Jeg har andre oppgaver å tenke på. Først av alt skal jeg sjekke at det virkelig er et rev der nede. Finner jeg ingen ting ved moringen, skal jeg bruke linerullen og gjøre et sirkelsøk rundt bunntauet. Skulle jeg finne noe da, må jeg legge igjen linen og sikre moringen før jeg forlater bunnen. Hvis jeg ikke finner revet, er det bare å lete videre med ekkoloddet, og så sende ned en ny dykker. På denne måten får vi utnyttet dykkekapasiteten maksimalt. Computeren viser at jeg nærmer meg bunnen, og jeg lyser forventningsfullt ned i mørket. Noe stort og hvitt kommer til syne, men identifiseres som en svamp i det jeg lander på den mørke sanden.

Først ser jeg ingen ting, men da lyskjeglen min sveiper oppover skråningen, kan jeg så vidt skimte noe stort hvitt ytterst i lyskjeglen. Linerullen festes i bunntauet og jeg svømmer forsiktig, nesten litt redd, mot det ukjente. Svømmeturen opp mot Lopheliarevet er en opplevelse jeg aldri vil glemme. Store svampvifter og trær av risengrynskoraller står på begge sider av meg,

og rundt omkring i vannet henger lusueren ubevegelig. Jeg får følelsen av å svømme i en trollskog der alt er ukjent, ja nesten uvirkelig. Det hersker en utrolig fred her nede. Disse fantastiske skapningene har aldri blitt forstyrret av mennesker tidligere, og en kan spørre seg hvorfor slik skjønnhet skjules under store mengder mørkt kaldt vann.

Det er virkelig Lopheliarev. Ikke ett, men tre stykker. Størrelsen er ikke noe å skryte av. De største kjente Lophelirevene i norske farvann er hele
500 000 kvadratmeter store. Ulempen er bare at disse store revene befinner seg langs kontinentalsokkelen på dyp fra 200 til 400 meter. "Vårt rev" er ikke større enn en Volkswagen transporter, men det gjør ingen ting. Vi har funnet det vi lette etter.
Forsiktig strekker jeg ut hånden og berører de skjøre korallene. De er helt harde og revet minner mest av alt om en tett tornebusk. Likheten med tropiske grunne korallrev er slående. Jeg har så vidt tid til å hilse på noen reker og et par trollhummere før jeg må sette kursen mot bunntauet. På vei tilbake plukker jeg med meg en liten bit levende korall som ligger løs på bunnen. Kanskje har en fisker revet den av med pilken sin. Dekostoppene gir meg god tid til å fordøye dykket. Opplevelsen blir rangert som noe av det største jeg har opplevd som dykker. Helst ville jeg bare gått rett ned igjen, men vi har god tid. Da jeg seks dager senere forlater revet for siste gang, er ingenting endret. Lusueren henger fremdeles i vannet og korallviftene vinker farvel. 6 ruller film er tatt nede på revet. Sannsynligvis har vi fått bilder av flere arter som aldri har blitt fotografert av dykkere før. Turen vår har vært en suksess.

Utbredelse:
Beskrivelse:
Levested:
Biologi:

Frank Emil Moen er ansvarlig for innholdet i disse sidene. Utlagte undervannsfotografier er tatt av Frank Emil Moen og Erling Svensen. Skrevet og fotografisk materiale som presenteres på disse sidene kan bare brukes privat - jfr. lov om opphavsrett 1996 Send meg en e-post hvis du har meninger om disse sidene, nyttig informasjon, eller annet.... frank.emil.moen@kystnett.no ....på forhånd takk

Koraller i mørket Tilitringen med dekogass dunker rytmisk mot hoften min mens jeg forsøker å holde stand mot strømmen som gjør sitt beste for å blåse meg av den horisontale fjellveggen. Under meg er et bunnløst dyp, skulle jeg synke ukontrollert nedover, ville jeg tilbakelegge ca. 100 meter til før jeg traff bunnen. Alt dykkerutstyret utgjør, sammen med fotoapparatet, et formidabelt "vindfang" og jeg er ganske langt fra å føle meg som en fisk i vannet. Foran meg har jeg et sjøtre, kanskje det første observert av dykkere noen sinne. Som en stor vifte står det med bredsiden mot strømmen. Det spiser.	Foto; Frank E. Moen Rudolf fotografererr sjøtreet Paragorgia arborea
Sjøtre og sjøbusker På den andre siden av sjøtreet klorer Frank Emil seg fast til fjellveggen. Han har tydeligvis funnet roen og blitzen blinker kontinuerlig. Sjøtreet er filtereter. D.v.s. at den filtrerer føden ut av vannet som passerer gjennom polyppene dens. Fotomotivet vårt har alle polyppene ute, og de lyserosa blomsterlignende spiseorganene er et vakkert syn. Bare så synd at vår tid her nede er svært begrenset. Skulle gjerne ha lett etter noen av de mange smådyrene som vanligvis lever på slike koraller. Men, etter noen altfor korte minutter, må vi stige opp langs fjellveggen mot overflaten. På vei oppover passerer vi mengder av orange sjøbusker, noen av dem opp mot en meter høye. Vi stopper litt på 30 meters dyp og tar noen bilder av medusastjernene som sitter i toppen av en stor sjøbusk. På 9 meters dyp skifter vi pustegass og begynner på en 30 minutters dekompresjon. En ukes dykking i Skarnsundet innerst i Trondheimsfjorden går mot slutten. Åtte dager tidligere hadde Erling og meg selv kjørt de 120 milene fra Egersund til Steinkjer med en bill full av utstyr. Frank Emil tok fly. Dykketuren var godt planlagt. Mer enn et halvt år var brukt til å få bitene på plass.	Utstyrslisten var lang og inneholdt, foruten personlig foto- og dykkerutstyr: kompressor, GPS, portabelt ekkolodd, bærbar PC med programvare for dykkeplanlegging og tidevannstabeller samt 15 000 liter nitrox80 til dekompresjonsbruk. Målet var koraller. I Trondheimsfjorden gjør unike marine forhold at koraller som vanligvis vokser dypere enn 100 meter, kan finnes på "dykkbare" dybder. Spesielt området rundt Innerøya er rikt på den orange sjøbusken. Den kan her finnes helt opp på 25 meters dyp. Jeg hadde tidligere i år hatt en kort studietur til Skarnsundet. Godt hjulpet av Stig Størvoll fra Steinkjer Dykkeklubb hadde jeg fått mitt første møte med sjøbusken. Disse orange viftene ga meg en følelse av å dykke i tropiske farvann. Med sine skarpe farger og mange innbyggere, utgjorde de unike motiv for en ivrig undervannsfotograf. Foruten å fotografere sjøbusk, som finnes "over alt" og i store mengder, hadde vi satt oss mer ambisiøse mål for høstens tur. Vi skulle forsøke å få fotografert havmus og sjøtre, og sist men ikke minst, vi skulle lete etter noe så spesielt som korallrev i norske farvann. Etter tre dykk var alle målene nådd, og vi måtte innse at vi aldri ville rekke å ta de bildene vi ønsket.
Korallrev i dypet Solen skinner fra en skyfri himmel og det er tilnærmet vindstille. Jeg svetter litt før jeg får alt utstyret på plass. Spenningen i båten er til å ta og føle på. Har vi funnet det? Ligger moringen vår ved et korallrev? Spørsmålene er mange. Vi skal snart få svar. Jeg velter meg i vannet og siger langsomt ned langs det hvite tauet. Det er lavvann og lite strøm. Fotoapparatet ligger igjen i båten. Jeg har andre oppgaver å tenke på. Først av alt skal jeg sjekke at det virkelig er et rev der nede. Finner jeg ingen ting ved moringen, skal jeg bruke linerullen og gjøre et sirkelsøk rundt bunntauet. Skulle jeg finne noe da, må jeg legge igjen linen og sikre moringen før jeg forlater bunnen. Hvis jeg ikke finner revet, er det bare å lete videre med ekkoloddet, og så sende ned en ny dykker. På denne måten får vi utnyttet dykkekapasiteten maksimalt. Computeren viser at jeg nærmer meg bunnen, og jeg lyser forventningsfullt ned i mørket. Noe stort og hvitt kommer til syne, men identifiseres som en svamp i det jeg lander på den mørke sanden. Først ser jeg ingen ting, men da lyskjeglen min sveiper oppover skråningen, kan jeg så vidt skimte noe stort hvitt ytterst i lyskjeglen. Linerullen festes i bunntauet og jeg svømmer forsiktig, nesten litt redd, mot det ukjente.	Svømmeturen opp mot Lopheliarevet er en opplevelse jeg aldri vil glemme. Store svampvifter og trær av risengrynskoraller står på begge sider av meg, og rundt omkring i vannet henger lusueren ubevegelig. Jeg får følelsen av å svømme i en trollskog der alt er ukjent, ja nesten uvirkelig. Det hersker en utrolig fred her nede. Disse fantastiske skapningene har aldri blitt forstyrret av mennesker tidligere, og en kan spørre seg hvorfor slik skjønnhet skjules under store mengder mørkt kaldt vann. Det er virkelig Lopheliarev. Ikke ett, men tre stykker. Størrelsen er ikke noe å skryte av. De største kjente Lophelirevene i norske farvann er hele 500 000 kvadratmeter store. Ulempen er bare at disse store revene befinner seg langs kontinentalsokkelen på dyp fra 200 til 400 meter. "Vårt rev" er ikke større enn en Volkswagen transporter, men det gjør ingen ting. Vi har funnet det vi lette etter. Forsiktig strekker jeg ut hånden og berører de skjøre korallene. De er helt harde og revet minner mest av alt om en tett tornebusk. Likheten med tropiske grunne korallrev er slående. Jeg har så vidt tid til å hilse på noen reker og et par trollhummere før jeg må sette kursen mot bunntauet. På vei tilbake plukker jeg med meg en liten bit levende korall som ligger løs på bunnen. Kanskje har en fisker revet den av med pilken sin. Dekostoppene gir meg god tid til å fordøye dykket. Opplevelsen blir rangert som noe av det største jeg har opplevd som dykker. Helst ville jeg bare gått rett ned igjen, men vi har god tid. Da jeg seks dager senere forlater revet for siste gang, er ingenting endret. Lusueren henger fremdeles i vannet og korallviftene vinker farvel. 6 ruller film er tatt nede på revet. Sannsynligvis har vi fått bilder av flere arter som aldri har blitt fotografert av dykkere før. Turen vår har vært en suksess.