|
|
Forord |
| Selv om sannhetsgehalten ikke er ubetydelig i
den gamle klisjeen "Norge er et fjell-land", så er kanskje Norge
aller helst et havland. De første nordmenn holdt selvfølgelig
til ved havet. Den blå åkeren var lenge mye viktigere enn den
grønne. Likevel har svært mange av oss vært merkelig
lite opptatt av hav og kyst. Se nå bare på kulturbevarere som
museumsfolk. Fant de noen gamle hus i en avdal, dukket det fort opp en
plan om et storslagent bygdetun. I mellomtiden tærte vind og vær
på nesten alt som kystkultur het uten at andre enn noen få
private entusiaster brydde seg om det. Går vi til folkeminnesamlerne,
så holdt de seg helst til innlandsbygdene på samlerferdene
sine, helt til det nesten var for sent å finne virkelig gammelt tradisjonsstoff
langs kysten. Slik var det enten de sanket sagn, eventyr, viser eller annen
musikk. Og om vi ser på hva havlandet Norge har tatt vare på
av natur, så viser navnene alene hva vi fant det verdt å verne.
Nesten alle som en heter nasjonalparkene noe med dal, mo, mark, li, fjell
eller vidde, og slett ikke noe med fjord, hav, kyst eller dyp.
Men for mange av oss var det kysten, holmene, skjærene, øyene, fjæra, langgrunna og den plutselige marebakken mot dypet som representerte eventyret. På skjellsandhvite strender bygde vi borger med tårn og vollgraver eller anla storslåtte gårdsbruk der skjellene var både hester, sauer, geiter, kyr, griser, høns, hunder og mer til. I robåt eller på flåter stevnet vi på erobringstokt mot fremmede kongeriker i form av grønne øyer der bare måse og tjeld var noenlunde fastboende. |
Ruvende lastebåter eller elegante cruiseskip
i langsomt sigende silhuett mot rødmende kveldshimmel tente lengsel
og utferdstrang i oss, men aller mest var det kanskje den forunderlige
rikdommen i det salte og evig bevegelige element som fascinerte. Vi kunne
få glimt av denne rikdommen når vi iakttok en eremittkreps
som krumbøyd skiftet hus, eller når vi så fjæremakkens
utallige spiralsnodde sandhauger utover storfjæra.
Først bare med en bøyd knappenål og siden med en skikkelig svenske-pilk i enden av snøret kunne vi hale i land noe av rikdommen og koke den, i en rusten blikkboks eller en sotete gryte over et rekvedbål i fjæra. En sjelden gang var det eventyret selv vi fikk opp i båten, ei kveite på noen titalls kilo kanskje; andre ganger en merksnodig skapning med et misbilligende grin som knurret når den traff tiljene. Og det var mye, mye mer der nede, ukjente skapninger fra en annen verden. De kunne ligne blomster eller insekter, fuglefjær eller edderkopper, men hva de het og hva de var, hvem visste vel det? Denne boka kan fortelle oss svært mye av det vi ikke visste eller vet, og den kan vise oss det i en imponerende samling fotografier. Når du har den i hånden og begynner å bla, forstår du med ett at du har savnet den hele tiden, og at du kan få bruk for den. Hele tiden. Drammen, våren 1999
|
96
Send meg en e-post hvis du har meninger om disse sidene, nyttig informasjon,
eller annet.... 
frank.emil.moen@marinbi.com
....på forhånd takk
