Foto: E. Svensen

98% vann!!

• Utbredelse: Glassmaneten opptrer ufattelig antall, verden over. Hele norskekysten.
  
  
• Beskrivelse: Denne glassklare maneten er kjent for de aller fleste som har vært i kontakt med saltvann. Farge og tegninger er meget karakteristisk for arten, og den kan neppe forveksles med noen annen art. Diameter på minst 400 mm, men de fleste vil ikke bli mer enn ca 250 mm brede før de går til grunne. Skiven er nesten sirkelrund, med 8 små innbuktninger, hvor de 8 sanseorganene sitter (rhopalier). Manetens overflate virker helt glatt, selv om den i virkeligheten er tett besatt av små vorter bestående av nesleceller. I skivens rand, sitter det tett i tett med korte tentakler, bare avbrutt av nevnte sanseorgan. De fire hesteskoformede og karakteristiske gonadene, ses tydelig gjennom den glassklare gelevevet. ”Hetseskoene” er bortimot helt lukkede hos store eksemplarer. De fire korte, kraftige og lite bøyelige munnarmene er sammen med tentakler og gonader, gjerne farget i svakt fiolett, av og til også i rødt og gult. Resten av maneten er glassklar og fargeløs. Vanninnholdet er på hele 98%.
  
  
• Levested: Meget vanlig i kystnære områder i de øverste vannlag.
  
  
• Biologi: Individene er i likhet med brennmanetene særkjønnet. Befruktningen skjer hos morindividet ved at sædceller fra hannmaneter svømmer inn gjennom munnåpningen. Etter befruktningen fester de nyklekte larvene seg til folder i munnarmene. Foldene danner små sekker som fungerer som yngelkammer. Senere svømmer planula larvene ut i vannet og slår seg ned på steiner, alger eller lignende. Her danner de fastsittende polyppstadium ved ukjønnet formering. Disse såkalte scyphiostomer danner tallerkenstabler som etter overvintringen gir opphav til mellom 12 – 14 småmaneter. Glassmanetens fastsittende scyphistomer er tallrike i vinterhalvåret under steiner, på alger, musliger, under klipper på grunt vann. Føden til manetene betår i hovedsak av mikroskopisk plankton. Under de rytmiske bevegelsene bøyer randtentaklene seg over kanten og stryker seg langs skivens overside. På denne måten ”slikker” tentaklene overflaten fri for organismer som har satt seg fast på skivens ytre overflate. Små individer kan også ta små fisk, mens de kjønnsmodne individene har noe mindre neslegift og tar bare mikroskopiske organismer, og partikulært organisk materiale. Glassmaneten brenner normalt ikke, til det er mengden med neslegift for liten. På steder med særlig tynn hud (for eksempel lepper) kan man kjenne svie ved eksponering. Glassmanetene går til grunne i vinterhalvåret. På senhøsten kan man se glassmaneter som knapt nok henger sammen. De har en forbausende evne til å holde ut, - selv med bare en av de åtte sanseorganene inntakt vil den rytmiske sammentrekningen fortsette. Overvintringen skjer ved de fastsittende scyphistomaene.

Frank Emil Moen er ansvarlig for innholdet i disse sidene. Utlagte undervannsfotografier er tatt av Frank Emil Moen og Erling Svensen. Skrevet og fotografisk materiale som presenteres på disse sidene kan bare brukes privat - jfr. lov om opphavsrett 1996 Send meg en e-post hvis du har meninger om disse sidene, nyttig informasjon, eller annet.... frank.emil.moen@kystnett.no ....på forhånd takk