Fjærerur - Balanus balanoides

Fjærerur Balanus balanoides fotografert ved Egersund på 1 meter's dyp. Foto: Erling Svensen

• Utbredelse: Utbredt både i nordlige Stillehav og nordlige Atlanterhav. I Europa finner man arten fra Nordkapp i nord, til den Pyreneiske halvøy i sør, men den er enkeltvis også funnet på V.Grønland og på Spitsbergen.
  
  
• Kjennetrekk: Dyret er bygd som en "boks med lokk". "Boksen" består av 6 kalkplater og lokket dannes av ytterligere to par mer eller mindre flattrykte plater. Bunnen i boksen er ikke forkalket, men danner bare en tynn hinne mot underlaget. Lengden/diameteren (oftest avlang) normalt ca. 10 - 15 mm. Lengden/diameteren er som oftest større enn høyden. Formvariabel. Arten kan forveksles med hos oss, mindre utbredte arter. Arten bør være grei å skille fra neste art - steinrur, ut fra de nevnte karakteristika.
  
  
• Levested: Arten trives best i øverste del av fjæresonen slik at dyret bare står under vann ved høyvann. Arten er også funnet på flere titalls meters dyp. Dyrene kan danne flere mil lange belter langs de nordiske klippekyster, hvor tettheten kan komme opp i mer enn 10000 individer pr. m2. Arten trives bare i områder med relativ kraftig bølgeslag eller strøm.
  
  
• Biologi: Fjærerur er i likhet med andre arter som har tilpasset seg et liv i fjæresonen, ekstremt motstandsdyktig mot forandringer i det fysiske miljø. Ruren vil ofte være tørrlagt store deler av døgnet. Uttørring forhindres gjennom lukking av lokket. Fjæreruren kan på kort tid bli utsatt for temperaturforskjeller på flere titalls grader. Enkelte individer har slått seg ned så langt opp i strandkanten at de bare under perioder med springflo, eller meget kraftige bølgeslag, har mulighet til å skaffe seg føde som består av alger, bakterier og detritus (døde plante og dyr-partikler). Føden fanges med 6 par togrenete, "vinkende" føtter, slik det fremgår av bildet. Ruren kalles derfor også for "vinkende engler". Ruren er tvekjønnet, men en kjønnet befruktning kan likevel foregå ved at et individ fører et parringsorgan over til naboindividet. Et rurindivid kan produsere hele 20000 larver hver vår, hvorav kanskje bare 5 vokser opp. Rurlarvene vil primært slå seg ned i områder hvor fastsittende rur finnes. Dette skjer ved at larvene tiltrekkes av bestemte proteiner (arthropodiner) som finnes i rurenes skall, og sikrer dermed et gunstig voksested.

Frank Emil Moen er ansvarlig for innholdet i disse sidene. Utlagte undervannsfotografier er tatt av Frank Emil Moen og Erling Svensen. Skrevet og fotografisk materiale som presenteres på disse sidene kan bare brukes privat - jfr. lov om opphavsrett 1996 Send meg en e-post hvis du har meninger om disse sidene, nyttig informasjon, eller annet.... frank.emil.moen@kystnett.no ....på forhånd takk