Fjærerur - Semibalanus balanoides

Bilde av Fjærerur
Fjærerur Semibalanus balanoides fotografert ved Egersund på 1 meter's dyp.

 

VISSTE DU AT...

Fjærerur kan danne flere mil lange belter langs de nordiske klippekyster, hvor tettheten kan komme opp i mer enn 10 000 individer per m2.

 

Foto: Erling Svensen

  • Utbredelse: Utbredt både i det nordlige Stillehav og det nordlige Atlanterhav. I Europa finner man arten fra Nordkapp i nord til den Pyreneiske halvøy i sør, men den er enkeltvis også funnet ved Grønland og Spitsbergen. 
    Beskrivelse: Dyret er bygd som en “boks med lokk”. “Boksen” består av 6 kalkplater, og lokket dannes av ytterligere to par mer eller mindre flattrykte plater. Platenes størrelse, form og plassering brukes som sikre artskarakteristikker, og et godt fotografi av et lukket skall bør være tilstrekkelig for klassifisering til art. Bunnen i boksen er ikke forkalket, men danner bare en tynn hinne mot underlaget. Lengden/diameteren (oftest avlang) normalt ca. 10 - 15 mm. Diameteren er som oftest større enn høyden. Formvariabel. 
  • Levested: Arten klarer seg best i øverste del av fjæresonen, slik at dyret bare står under vann ved høyvann. Arten er også funnet på flere titalls meters dyp. Arten trives best i områder med relativt kraftig bølgeslag eller strøm.
  • Biologi: Fjærerur er i likhet med andre arter som har tilpasset seg et liv i fjæresonen, ekstremt motstandsdyktig mot forandringer i det fysiske miljø. Ruren vil ofte være tørrlagt store deler av døgnet. Uttørring forhindres gjennom lukking av lokket. Fjæreruren kan på kort tid bli utsatt for temperaturforskjeller på flere titalls grader. Enkelte individer har slått seg ned så langt opp i strandkanten at de bare er dekket av vann under perioder med springflo, eller meget kraftige bølgeslag. Føden består av planteplankton, små dyreplankton og detritus (døde plante- og dyrepartikler). Føden fanges med 6 par togreinete, “vinkende” føtter. Ruren er tvekjønnet, men en kjønnet befruktning kan likevel foregå ved at ett individ fører et paringsorgan over til naboindividet. Et rurindivid kan produsere hele 20 000 larver hver vår. Bare et lite antall av disse vil unngå å bli spist før de eventuelt finner et egnet sted for bunnslåing. Rurlarvene vil primært slå seg ned i områder hvor fastsittende rur finnes. Dette skjer ved at larvene tiltrekkes av bestemte proteiner (arthropodiner) som finnes i de voksne rurenes skall. Dette sikrer dermed et gunstig voksested. 
Frank Emil Moen er ansvarlig for innholdet i disse sidene. Utlagte undervannsfotografier er tatt av Frank Emil Moen og Erling Svensen.
Skrevet og fotografisk materiale som presenteres på disse sidene kan bare brukes privat - jfr. lov om opphavsrett 19©96