Rekke Arthropoda - Leddyr

Til leddyrene (Gr. arthron = ledd + Gr. podos = fot) hører bl.a. insekter, krepsdyr, edderkoppdyr og havedderkopper. Gruppen omfatter trolig mer enn 80 % av alle kjente dyrearter. Antallet beskrevne arter innen denne dyregruppen nærmer seg 1 million. Omfattende studier av regnskogenes insekter bidrar til at antallet stadig stiger, og biologer antar at det reelle tallet på arter innen denne gruppen er på mer enn 30 millioner!

Leddyr er en fellesbetegnelse på dyr som har en segmentert (leddelt) kropp og et ytre skall. Hvert ledd har opprinnelig et par leddelte lemmer, som gjennom utviklingen kan være forsvunnet, redusert eller omdannet til antenner, munndeler, paringsorgan, respirasjonsorgan og/eller svømmeføtter. De har utviklet et ytre kitinholdig hudskjellett, en kutikula, som hos mange, bl.a.  krepsdyrene, også inneholder kalk. I områdene hvor kutikulaen er tynnere dannes det ledd som muliggjør bevegelse. Det solide ytre hudskjellettet gjør vekst komplisert, og kan bare foregå ved hud- eller skallskifter. Det gamle skallet løses opp innenfra samtidig som et nytt dannes. Dyret som kryper ut av sitt gamle hudskjellett trenger noe tid før den nye huden er herdet. Det er i denne korte fasen, - ofte bare noen få dager, at lengdeveksten kan foregå. Nervesystemet er hos de fleste godt utviklet og mange, særlig marine arter, har et velutviklet blodkarsystem.

I det marine system er krepsdyr (Underrekke Crustacea) den dominerende dyregruppe. Havedderkoppene (Overklasse Pycnogonida) er til tross for sitt navn ikke i nær slekt med edderkoppene (klasse Arachnida) som tilhører en annen overklasse; edderkoppdyr, - Chelicerata, som omfatter skorpioner, edderkopper og midd. De hører imidlertid inn under samme underrekke Cheliceriformis. I en tredje underrekke; Uniramia, finnes blant annet insektene (Overklasse Insecta). Av edderkoppdyr og insekter er det få marine arter, og de er ikke representeres her.

Det er fortsatt mye usikkerhet knyttet til systematisering av leddyrene. Forskjellige verk, bruker forskjellig inndeling. I en rekke verk omtales f.eks havedderkoppene og krepsdyrene som egne rekker.
 

 
Underrekke Cheliceriformis
Til denne underrekken hører skorpioner, edderkoppdyr og havedderkopper.

Overklasse Pycnogonida     Havedderkopper

Havedderkopper (Gr. pantos = alle + Gr. podos = fot) er en gruppe utelukkende marine leddyr som deles inn i 8 familier og omfatter til nå ca. 1200 beskrevne arter. Navnet havedderkopp er utledet fra den norske prest og naturforsker Strøm, som i 1762 innførte gruppen i den vitenskaplige litteratur under navnet sjø-spindel, på grunn av deres åpenbare likhet med de terrestriske edderkopper. Den systematiske plassering av havedderkoppene har vært gjenstand for mange revisjoner. Gruppen har i løpet av dette århundre vært plassert i nærmest alle hovedgruppene innefor leddyra, også for seg selv i egen selvstendig rekke.

En typisk havedderkopp har to par enkle øyne,  minst fire par segmenterte ben som strekker seg fra en leddelt kropp som er så liten at den knapt kan ses. De kjennetegnes nettopp ved benenes dominerende størrelse i forhold til resten av dyret. Det første kroppsleddet er vokst sammen med cephalon (hode/bryst parti), som bærer en lang tubeformet snabel (proboscis) med munndeler ytterst, og det 1. benpar. Mange arter har et par ventralt plassert tynne palper, og dorsalt plasserte mer robuste sakseben (cheliforer) festet til cephalon. Disse lemmene strekker seg fremover parallelt med snabelen.  Snabelen nyttes til å suge kroppsvæske fra bløte virvelløse dyr (særlig hydroider og sjøanemoner). De minste havedderkoppene er ikke større enn 2 mm, mens den største kan ha en benvidde på opptil 70 cm. Det er hannen som ved 1. par gangben bærer de befruktede eggene inntil de klekkes. Vi finner arter representert fra fjæra og ned til ca. 7000 m, - de største dypest. Enkelte lever som parasitter inne i skalldyr, men de fleste er frittlevende. Langs norskekysten er det registrert 39 arter, og for de fleste av artene kreves det spesiallitteratur. Videre kreves det at man har dyret under lupe for sikker bestemmelse. I slekten Nymphon, finner vi 13 forskjellige arter ved når kyst, og observasjoner av havedderkopper er ofte knyttet til arter i denne slekt. På grunn av komplisert artsbestemmelse er utbredelsen til enkeltartene lite kjent. Arter i slekten er karakterisert ved meget lange ben, som utgjør det meste av kroppen. Selve kroppen er nærmest bare et knutepunkt for benfeste, og har ikke engang plass til alle indre organer. Flere organer er således plassert ute i bena.

Nymphon-artene (bildet til høyre)  er relativt store, og har det felles at saksebena er lengre enn snabelen. Hos en av de vanligste arter ved vår kyst; Nymphon gracile er palpene lengre enn saksebena, og de to ytterste ledd i palpene like lange. Hos en annen, relativt vanlig art i slekten; Nymphon brevirostre, er palpene markert kortere enn saksebena. Sistnevnte har en i motsetning til N. gracile, en kort og tykk snabel. Begge artene har en kroppslengde på om lag 8 mm, og benlengde på ca. 15 mm. 

Pycnogonium littorale

 

Underrekke Crustacea     Krepsdyr
 
Krepsdyra (Lat. crustaceus = dekt av skall) er de mest suksessfulle dyr i marint miljø, og dominerer livet i akvatiske miljø på samme måte som insektene gjør det på land. Det er beskrevet mer enn 30 000 krepsdyrarter, men man regner med at det finnes fire ganger så mange som venter på å bli beskrevet og navnsatt. De fleste krepsdyr er marine. Selv om de fleste krepsdyr er små, kan amerikansk hummer oppnå en lengde på 60 cm og vekt på 20 kg. Det største målte krepsdyr i utstrekning, er den japanske kjempekrabben, som kan ha en benvidde (avstand mellom forreste benpar) på 3,6 meter.

Til krepsdyrene hører bl.a. krabber, hummer, kreps, reker og anomurer. Disse er alle tifotkreps (Ord. Decapoda), og sammen med bl.a. amfipoder (Ord. Amphipoda) og isopoder (Ord. Isopoda) klassifiseres de som  storkreps (Kl. Malacostraca). Andre, generelt mindre krepsdyr, - småkreps, er skilt ut i flere selvstendige klasser. Rankefotinger (U.Kl. Cirripedia) og hoppekreps (U.Kl. Copepoda) hører til klassen Maxillipoda, som sammen med storkreps er representert blant artene som presenteres her.

Krepsdyr er leddyr med to par antenner. Få andre brukbare generaliseringer kan trekkes med hensyn til klassifiseringen. Kroppen til krepsdyr kan deles inn i tre hovedavsnitt: hode (cephalon), bryst (thorax) og bakkropp eller hale (abdomen). Ofte er hode og bryst sammenvokst til et parti - cephalothorax. Hvert ledd bortsett fra det bakerste kan ha parede lemmer, med høyst ulike funksjoner. Lemmene danner antenner (antenna/antennula), munndeler (maxillula, maxilla, maxilliped), gang- eller svømmeføtter (pereopoder), bakkroppsføtter (pleopoder) til svømming og/eller feste av befrukta rogn, samt paringsorgan.

Krepsdyrene er tilpasset høyst forskjellige levevis. I det marine system kan man i hovedtrekk skille mellom de krepsdyr som er dyreplankton i de frie vannmasser hele sitt liv (holoplankton), og de som klekkes og lever som dyreplankton i en kortere periode (meroplankton) før de bunnslår og opptar det voksne levevis. Andre fester seg til en vertsorganisme som parasitt.
 
 
Overklasse Maxillipoda

Denne overklassen (Lat. maxilla = kjeve, kjeveben + Gr. podos = fot) omfatter krepsdyr med 5 hodeledd, 6 brystledd, og vanligvis 4 bakkroppsledd og en telson (haleledd). Hos noen grupper er ledden fra to kroppsdeler smeltet sammen. Overklassen omfatter blant annet hoppekreps (Kl. Copepoda) og cirripeder (U.kl. Cirripedia, Kl. Thecostraca) representert her. De andre klassene omfatter arter hvor størrelsen sjeldent overstiger 0,5 mm. En av disse klassene er muslingkreps (Kl. Ostracoda) med mer enn 2000 forskjellige arter. Muslingkreps er vanlige å finne i planktontrekk langs hele kysten. De kjennetegnes ved at hele kroppen er omsluttet av to mer eller mindre gjennomsiktige skall.
 
 

Klasse Copepoda     Hoppekreps

Harpacticoida

Hoppekrepsene regnes med hensyn på samlet biomasse og antall individer, som den mest dominerende dyregruppe (Rike Anemalia) på jorda. Den samlede biomassen av bakterier (Rike Monera), er for øvrig større enn den samlede biomasse for alle andre levende organismer til sammen. Det er til nå klassifisert i overkant av 9000 arter. Hoppekrepsene finnes i enorme mengder som dyreplankton i alle verdenshav, og er den viktigste animalske fødeorganisme i marine næringskjeder. En rekke arter lever som parasitter på andre dyr, mens majoriteten av artene er bunnlevende i mudder, på alger eller mellom stein. De største planktonformene kan ses med det blotte øye, men normal størrelse er mellom 0,5 - 5 mm. Enkelte parasitter, så som torskens gjelleorm blir flere centimeter lange.
Hoppekrepsene deles videre inn i bl.a. Calanoide hoppekreps (Ord. Calanoida); harpacticoide hoppekreps (Ord. Harpacticoida), og cyclopoide hoppekreps (Ord. Cyclopoida). De fleste av de calanoide hoppekrepsene lever som dyreplankton hele livet, og representerer noen av de viktigste fødeorganismene for større dyr i havet. De karakteriseres med meget lange (>17 ledd), vanligvis rette antenner, og et brystparti (thorax) som er tydelig skilt fra haleleddene (abdomen). En av de vanligste hoppekrepsene ved vår kyst er den relativt store rauåten (Calanus finmarchicus). De cyclopoide hoppekreps har kortere (8-17 ledd), gjerne mer buete antenner. Langt færre pelagiske og bunnlevende arter i havet, - en rekke arter i ferskvann. De harpacticoide hoppekrepsene er for det meste bunnlevende former. De karakteriseres ved å ha meget korte antenner (<11 ledd hos hanner, <10 ledd hos hunner) og thorax er ikke skarpt avgrenset fra abdomen. Hoppekrepsene som er representert under tilhører Ord. Siphonostomatoida, som består av arter som lever som parasitter på fisk. Noen få lever som parasitter på virvelløse dyr.
 

Laernaeocera branchialis  Torskens gjelleorm

Leopeophteira salmonis      Lakselus

Klasse Thecostraca
Dette er en nylig revidert klasse, som blant annet omfatter rankeføttingene (Cirripedia) og rotkreps (Rhizochephala) i egne undeklasser. Rotkreps, er sterkt omdannede cirripeder som parasitterer andre krepsdyr.

Underklasse Cirripedia – Rankeføttinger/Cirripeder
 
Rankeføttingene eller cirripediene (Lat. cirrus = (hår) lokk + Lat. pedis = fot) omfatter om lag 1000 arter. De er så forskjellige i bygning at en alminnelig karakteristikk vanskelig kan gis. En del arter er sterkt omdannede og lever som parasitter. Følgende kan dog sies om de fleste arter innen klassen: Cirripedier er som voksne, fastsittende krepsdyr som bruker 1. par antenner som festeredskap. De står med andre ord bokstavelig talt på hodet. Kroppen er ufullstendig leddelt, og omsluttet av en kappe, ofte bestående av kalkplater. De mest kjente innen denne klassen hører til orden langhalser og rur (Overorden Thoracica), og noen representanter av disse presenteres her. Overordenen omfatter ca. 700 arter. Langs norskekysten er det registrert 27 arter totalt i klassen. De fleste cirripeder er hermafroditter.
 

Lepas anatifera      Svartstilket andeskjell

Semibalanus balanoides   Fjærerur

Balanus balanus         Steinrur

Balanus crenatus       Skipsrur

 

Overklasse Malacostraca    Storkreps
 
Selv om navnet på klassen forespeiler store krepsdyr, er de fleste relativt små (Gr. malakos = myk + Gr. ostrakon = skall). Felles for disse er at hodet (cephalon) har 5 ledd, bryst (thorax) har 8 ledd, mens bakkroppen har 6 (sjelden 7) ledd. Det er innen denne klassen vi finner mest kjente krepsdyr. Gruppen er komplisert med to klasser ved vår kyst, hvorav den ene (Kl. Phyllocardia) omfatter kun en orden (Ord. Leptostraca), med mindre enn 20 arter. Den andre klassen (Kl. Eumalacostraca) omfatter en rekke forskjellige overorden, orden, under-, og infraorden. Bare representanter fra de  mest utbredte gruppene presenteres her. Storkreps omfatter til sammen mer enn 20 000 arter.
 

Overorden Peracarida
 

Omfatter blant annet mysider, amfipoder og isopoder.
 
Orden Mysida     Mysider  “Rekebarn”
 
 Som navnet “rekebarn” antyder minner mange av mysidene (Gr. mysis = sove, lukke munnen) om små reker. De fleste er slanke, 10 - 30 mm lange. Øynene sitter på stilker. Skallet er mykt og fleksibelt, ikke forkalket. Antennenes yttergren er velutviklet til en kraftig antenneplate. Mysidene har i motsetning til rekene, ikke fem par gangbein. Skilles fra krill (Euphausiacea) på at gjellene ikke er synlige nedenfor ryggskjoldet. Arten avbildet kan forveksles med andre innen samme slekt. På grunt vann er det meget vanlig å komme over mysider som sitter på tang eller tare. De er godt kamuflert og vanskelige å få øye på. Mange av mysidene lever på større dyp hvor de holder til på bunnen om dagen. Enkelte dypvannsarter beveger seg hele 600 meter opp fra bunnen i løpet av natten. Arter som lever på grunt vann vandrer ned på dypere og varmere vann om vinteren. Mysidene som lever på grunt vann har stor evne til å skifte farge ut fra bakgrunnen/tid på døgnet. Livssyklusen er for de fleste arter fra ett til to år, og hunnene legger egg vanligvis fem ganger.

Praunus flexuosus

 

Orden Amphipoda    Tanglopper
 
Amfipodene (Gr. amphi = rundt om, dobbel + Gr. podos = fot) er de mest artsrike av krepsdyrene (mer enn 6000 arter). Ved norskekysten er det registrert ca. 400 arter. Det norske navnet “tanglopper” er uheldig da det henspeiler på noen få arter som finnes under steiner blant tang i fjæresonen. Betegnelsen “amfipoder” på denne gruppen er således mer korrekt. De fleste i denne gruppen er flattrykte fra sidene. Unntak er spøkelseskrepsene med sitt karakteristiske utseende. Dyra har gripeføtter, gangbein og svømmebein, men kan også ha hoppebein/springbein. Den største blir inntil 140 mm lang. De fleste artene er knyttet til bunnen, gjerne krypende på hydroider eller tang, noen er pelagiske (svømmer fritt i vannet), og noen få er parasitter. Artsbestemmelse er komplisert, og krever ofte forstørrelse av lemmer.
Ordenen har tre underorden representert langs vår kyst; Gammarina, Hyperiina og Caprellina, hvorav langt de fleste tilhører Gammarina. Systematikken knyttet til amfipoder og isopoder er uklar, og revisjon pågår.
 
 
Underorden Gammarina
 
De fleste av de 6000 artene amfipoder tilhører denne gruppen. En rekke arter finnes i ferskvann. Artsbestemmelsen av de mange hundre artene som er registrert ved norskekysten er komplisert og krever spesiallitteratur. Det vil sjeldent være tilstrekkelig med bilde av arten for bestemmelse. Vi presenterer derfor bilde av noen ubestemte arter i denne underorden.

Gammarus locustra  Tangloppe

 

Underorden Hyperiina
 
Denne gruppen (Gr. hyperos = mortelpistill, eller fra Gr. mytologi Hyperia = en kilde, også en by på Sicilia) er karakterisert med en plump kroppsform og enorme øyne som mer eller mindre dekker hele hodet. De lever i motsetning til de fleste andre amfipoder pelagisk (ikke knyttet til bunnen, men til de frie vannmasser). Flere arter lever på/i maneter. De fleste er knyttet til dypere vann. Den ”vanligste” hyperide amfipoden observert ved vår kyst er Hyperia galba. Denne arten lever i likhet med en rekke andre hyperide amfipoder, som passasjer til ulike maneter. Den er karakterisert med meget store øyne, og et relativt stort hode. Hannene kan skilles fra hunnene ved å ha lange antenner.
 
 
Underorden Caprellina      Spøkelseskreps
 
Spøkelseskreps er en samlebetegnelse på amfipoder med en langstrakt sylindrisk kroppsform med redusert antall lemmer. 1. kroppsledd er sammenvokst med hodet. Artene har små klør på 1. kroppsledd, og kraftige klør på 2. kroppsledd. De fleste arter mangler ben på 3. og 4. kroppsledd. De sitter festet til hydroider, alger mosdyr eller svamp med de bakerste kloforma benpar. Enkelte kan sitte festet til sjøstjerner. Spøkelseskrepsen står og følger vannbevegelsen til vann med god gjennomstrømning. De er alle rovdyr som fanger mindre organismer. Langs norskekysten kjenner man til 13 arter. Artsbestemmelsen er komplisert. Mange individer ser ut til å danne overgangsformer mellom ulike arter innen samme slekt. Her er en art nærmere beskrevet. Til denne underorden hører også hvallus (Paracyamus boopis), som sitter festet til knølhvalens hud.

Caprella linearis Spøkelseskreps

 

 Orden Isopoda      Isopoder
 
 Kroppen er flattrykt fra over- og undersiden, med ensartede føtter (Gr. isos = like + Gr. podos = fot). De fleste artene finnes i sjøen, noen i ferskvann og enkelte også på land (eneste av krepsdyrene med representanter i Norge som lever på land). En rekke arter er blodsugende parasitter på fisk og krepsdyr, og har ofte mistet den karakteristiske kroppsformen. Pelelusa = pelekrepsen (Limnoria lignorum) angriper trevirke, og kan gjøre stor skade på brygger og båter. Det finnes over hundre arter isopoder ved vår kyst, hvorav flere lever som parasitter.
 

Idotea baltica   Tanglus	Idotea neglecta	Idotea granulosa
Idotea pelagica	Astacilla longicornis	Syscenus infelix

 

Overorden Eucarida
 
Omfatter storkreps med skaftede kompleksøyne, og har alle brystleddene (thorakal ledd) sammenvokst til et skall (carapax). I denne overorden finner vi representanter fra to ordener i våre områder, henholdsvis krill og tifotkreps.
 
Orden Euphausiacea      Krill
 
Krill (Gr. eu- = ekte + phausis = belysning) opptrer i enorme mengder i de kaldere havområder, og er en av de viktigste næringsorganismer i disse områdene. I Barentshavet kan krillen utgjøre inntil 40 - 45% av vekten av dyreplanktonet, og tettheten overstiger ofte 1000 individer per m3 (614 g våtvekt per m3). Krillen, som også kalles lyskreps, har lysorganer - oftest 10 par, ett på hver øyestilk, og resten ved basis av beina. Den har videre 8 like togrenede thoraxbein. De mangler rekenes “knekk”, men ligner ellers mye på rekene. Hos krillen er deler av gjellene ubeskyttet, - de stikker utenfor skallkanten. Vi finner ulike arter krill både i våre fjorder og i det åpne hav utenfor norskekysten. Alle artene er pelagiske. Krillen er viktig føde for bardehvaler, og pelagiske blekkspruter, og trolig for ungfisker av de fleste fiskeslag i kaldere havområder. Når lodda var “oppfisket” i siste halvdel av 1980-tallet ble krillen også en viktig næringsorganisme for voksen torsk.

 
Orden Decapoda     Tifotkreps
 
Det er i denne gruppa de mest kjente krepsdyrene finnes. Den inkluderer blant annet reker, hummer, kreps, krabber, trollhummer og eremittkreps. De fleste hører hjemme i havet, men det finnes også landlevende former og ferskvannsformer. Som navnet antyder har disse krepsdyr fem beinpar som er spesialiserte gangbein og/eller klør. Øynene er bevegelige og sitter på stilker. Spennet i størrelse er enorm, fra krabber som bare er millimeter brede og veier få gram, til amerikansk hummer som kan bli opptil 20 kg tung. Alle omtalte infraordener tilhører underorden Pleocyemata.
 
Infraorden Caridea     Reker
 
Rekene (Lat. caridis = reke) er svømmende tifotkreps. Kroppen er sammentrykt fra sidene og har en større eller mindre knekk på tredje bakkroppsledd. Bakkropen (abdomen) er lengre enn skjoldet (carapax). De fleste er mer eller mindre gjennomsiktige, og skallet er hornaktig, ikke tykt. Bakkroppens ledd har svømmebein som brukes til forflytning framover. De har en kraftig halevifte (telson) som fungerer som en padleåre når rekene slår bakkroppen inn under seg, og dermed forflytter seg hurtig bakover. Det finnes et større antall arter ved vår kyst, hvor mange lever på dypt vann. Kun de vanligste artene på relativt grunt vann er med her.
 

Palaemon elegans  Strandreke	Pandalus montagui Blomsterreke	Crangon crangon Sandreke/ Hestereke	Hippolyte varians
Eualus gaimardii	Eualus pusiolus	Thoralus cranchii	Spirontocaris liljeborgi

 

Infraorden Astacidea      Langhalekreps

Langhalekrepsene (Gr. astacos = et slags krepsdyr) omfatter mer enn 700 arter totalt, - hos oss er det bare 2 arter i sjøen. Skallet er sylindrisk, med en rett hale med en kraftig halevifte. De tre første beinparene har saks/klo og beina er godt utviklet for gange. Svømmeevnen er redusert, og artene innen gruppen kryper på bunnen. Hos oss finner vi bl.a. artene sjøkreps og hummer.
 

Nephrops norvegicus Sjøkreps

Homarus gammarus Europeisk Hummer

 
 

Infraorden Thalassinidea

Plasseringen av denne gruppen er uklar. Gruppen omfatter arter som ved første øyekast ser ut til å være en mellomting mellom reker og langhalekreps. De har ulikt rekene, kraftige klør på 1. beinpar, men mangler langhalekrepsenes sakser på 3. beinpar. Gruppen skiller seg videre fra anomurene på at 5. beinpar ikke er redusert.
 

Calocaris macandrea Blind mudderreke

Upogebia deltaura

 
 

Infraorden Anomura = Anomala    ”Trollkreps”
 
Anomurene (Gr. anomos = ujevn, asymmetrisk + Gr. oura = hale) har ikke noe dekkende norsk navn. Det brukes i noen sammenhenger betegnelsen “trollkreps”, og omfatter i tillegg til arter innen kategorien trollhummer, trollkrabber og eremittkreps, fire andre familier, hvorav porselenkrabbe (Porcellanidae), også er representert under. Av anomurene finnes krepslignende, krabbelignende, og rekelignende arter. De krepselignende anomurene skiller seg fra langhalekreps, ved at de mangler klosaks på tredje par gangbein. De krabbelignende anomurene skilles fra krabbene på at 5. par gangbein er betydelig redusert. De rekelignende anomurene skiller seg fra rekene ved at de har store sakser på 1. beinpar.
 
Trollhummer (ikke egen taksonomisk gruppe)
 

Bakkroppen er foldet inn under skallet, men kan beveges fritt til svømming. Artene i denne gruppen bruker bakkroppen med den kraftige haleviften til å slå seg baklengs gjennom vannet. I slekten Galathea har vi 5 arter ved vår kyst. Alle finnes på grunt vann. To av artene kan som voksne skilles fra de andre på fargen. De små trollhummerene i denne slekten er ikke enkle å skille fra hverandre. For sikker bestemmelse kreves det som regel at man kan studere deler av lemmene under lupe. Ved å studere 3. par maxillipeder (kjeveføtter), kan artene skilles fra hverandre på følgende karakteristika. Hos Galathea nexa, G. dispersa og G. strigosa er 3. par maxillipeds fjerde ytterste ledd like langt eller kortere enn femte ytterste ledd. Hos G. strigosa har det fjerde ytterste ledd, to store pigger på innerkantens ytre del, mens G. nexa og G. dispersa har bare en slik pigg midt på dette leddet. G. nexa kan skilles fra G. dispersa på at sistnevntes pannetorn (rostrum) er besatt med mange hår. Hos de andre artene er det fjerde ytterste leddet lengre enn leddet innenfor. Hos G. squamifera har det fjerde ytterste leddet 4 – 5 små torner på innerkantens ytre del, mens G. intermedia har to store torner sittende litt fra hverandre på innerkanten av dette leddets ytre del.

Munidopsis serricornis Korallkreps	Munida rugosa	Munida sarsi	Galathea squamifera
Galathea strigosa  Krinakrabbe	Galathea dispersa	Galathea intermedia	Galathea nexa

 
 
 Krabbelignende anomurer;

Porcellana Longicornis  Porselenkrabbe

Lithodes maja   Trollkrabbe

Paralithodes camtschaticus  Kongekrabbe

 
 
 Eremittkreps; 

Pagurus prideauxi

Pagurus bernhardus

Anapagurus chiroacnathus

 

Infraorden Brachyura      Krabber
 
Krabbene har en karakteristisk kroppsform, som dekkes av skjoldet. Bredden er som regel større enn lengden, og den rette halen er bøyd innunder og “sitter fast” under skjoldet. 1. par ben med klør, 2. og 3. par alltid uten klør. 5. benpar er godt utviklet, ulikt trollkrabbe, kongekrabbe og porselenskrabbe, som tilhører infraorden Anomura.

Ebalia tumefacta	Cancer pagurus   Taskekrabbe	Carcinus maenas   Strandkrabbe	Liocarcinus depurator  Svømmekrabbe
Liocarcinus pusillus  Svømmekrabbe	Necora puber   Fløyelskrabbe	Xantho pilipes	Pilumnus hirtellus
Hyas coarctatus     Pyntekrabbe	Hyas araneus   Pyntekrabbe	Inachus dorsettensis   Stankelbenkrabbe	Macropodia rostrata  Stankelbenkrabbe